Apostlenes Gjerninger og helbredelse

Det har vært lenge siden jeg har åpnet bibelen for å lese den, men et par dager før jeg falt i depresjon, fikk jeg for meg at jeg skulle åpne den igjen. Og ikke nok med det, men lese igjennom hele Apostlenes gjerninger, uten å henge meg opp i "skriftsteder". Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest den ferdig enda, men det er en ting som tok skikkelig hardt tak i meg med en gang: helbredelse.

Uten å peke finger på hvilke menigheter jeg har besøkt, har det vært så stort fokus på å be og be og be, mens tårene renner, eller å skrike og dytte personen langt ned i gulvet, alt i Jesu navn (sistnevnte har jeg bare sett en gang, og ikke her til lands). Det virker som et slags TV-show(Who can be the Holiest), eller en parodi på hva som egentlig skjedde i hans tid her på jorden og i de første menighetene. Jeg skriver ikke i sinne, for jeg skjønner hvor lettpåvirkelige vi mennesker er, og at de ofte ser opp til overhodet i menigheten som det eneste sanne og riktige.

Det var riktignok andre tider og Peter og gjengen var ganske frimodige av seg, men ikke gale (selv om det kanskje er relativt). De var de første kristne med Den Hellige Ånd, som Jesus ga løfte om: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende." (Apg. 1,8). Noen mener at man må be om Den Hellige Ånd, personlig mener jeg at den kommer når man tar imot Jesus og frelsen (Apg. 10,44-48 blant annet), men jeg vil ikke gå dypere inn på det her, for selve poenget er at vi som lever i dag har akkurat de samme forutsetningene til å oppleve det de første kristne gjorde (forhåpentligvis uten for mye forfølgelse her i Norge).

Den første historien jeg vil inn på er om en lam mann, og jeg vil ta med hele her siden den gjorde så stort inntrykk på meg og åpnet øynene mine (du kan lese det i tykk skrift, hvis du ikke gidder å lese alt):
"Peter og Johannes gikk sammen opp til tempelet ved bønnens time, den niende timen. Og det ble båret frem en mann som hadde vært lam fra mors liv av. Denne mannen la de hver dag ved den tempelporten som kalles Den fagre, for at han skulle be(tigge) om barmhjertighetsgaver fra dem som gikk inn i tempelet. Da han så at Peter og Johannes skulle til å gå inn i tempelet, bad han om en barmhjertighetsgave. Og sammen med Johannes festet Peter blikket sitt på ham og sa: "Se på oss!" Så stirret han oppmerksomt på dem og ventet å få noe av dem. Da sa Peter: "Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasasreerens navn, stå opp og gå!" Og han tok ham i den høyre hånden og løftet ham opp, og straks fikk han styrke i føttene og anklene sine. Så sprang han opp, han stod, og så gikk han inn i templet sammen med dem. Og han gikk, sprang og priste Gud."(Apg. 3,1-8)

Husk at dette var kristne, akkurat som oss i dag, fylt med Den Hellige Ånd, så hvorfor må vi da gjøre det til store kompliserte "ritualer" for at folk skal bli friske? Det har aldri hjulpet meg de utallige gangene folk skulle legge hendene på meg og tale i tunger, selv hvor mye godt de mente med det. For å være ærlig så føles det litt overdrevent at tjue stykker skal tafse på meg mens de snakker et språk jeg ikke forstår, eller lire av seg lange remser med "O' Gud i det Høyeste". Bare se hvor enkelt Peter gjorde det: "I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå".

Her kommer en historie til, som jeg legger til fordi Peter rett og slett var så utrolig kul:
"Det skjedde da Peter var på reise overalt i landet, at han også kom ned til de hellige som bodde i Lydda. Der fant han en mann som hette Æneas, som hadde vært sengeliggende i åtte år. Han var lam. Og Peter sa til ham: "Æneas, Jesus Kristus helbreder deg. Stå opp og re sengen din!" Da sto han opp med det samme. Og alle som bodde i Lydda og Saron, så ham, og de vendte seg til Herren." (Apg. 9,32-35)

Det som kommer veldig tydelig frem er at han var fullstendig klar over at det ikke var han selv som helbredet disse personene, men Han som lever igjennom ham. Den uendelige kraften vi ikke maner frem som trolldom av oss selv, men som kommer gjennom så få enkle ord, fordi det er Han som helbreder, ikke vi.

Jeg visste at jeg skulle dele dette med en spesiell person helt siden jeg begynte å lese i boka, men dette har åpnet min egne øyne også. Det fjernet litt av avsmaken ved ordet helbredelse jeg har fått over alle årene jeg har blitt servert rutiner, ritualer og bøker som ikke ga meg noen ting. For nå vil jeg være som Peter og kunne si rett ut: "Du Fredrik, Jesus helbreder deg. Stå opp og pakk sammen rullestolen din!".