This is Halloween!

Hihihi, halloween. Ble ikke kostyme i år.. Æsj! Men jeg har A nightmare before Christmas!

Walk with me

When I wander, every step taints you.
My glassy stare drains your joy.
Whispering, my words shatter your inmost desires.


Why do you try to repel me?
Embrace me, and I will guide you into darkness.
It is useless to fight, for I am your very own blight.


Together we can fall into the earth.
Collapse.
Shatter.


Why do you resist me?
Break down the barriers, open up to me.
It is useless to fight. Just let go of the light.


Let go of him or I will tear you asunder.
Don't let him raise the stronghold inside.
This light is burning, I am going under!
Weakening, I will not abide!

Silence.

You are free of his violence.

Trust me, let the swords rattle. He will flee and hide.
For I am the warlord in this battle, fighting by your side.

Vegansk gryte (inspirert av Sub-folk)

Her kommer den første oppskriften, løst basert på et besøk på Sub Church for en måned siden. Der sto café-folka og strevde og rørte i en diger gryte, som luktet noe himla godt, så jeg spurte hva som var oppi. Basert på det jeg husket, lagde jeg min egen versjon i dag. Eller i går, teknisk sett. Her kommer ihvertfall den første oppskriften jeg har skrevet selv tror jeg, og det går kjempefort å lage den:


Vegansk-sub-inspirert-gryte (2-3 porsjoner):

Ingredienser:

1 Gul løk, grovhakket
3 Champignoner, skivede
2 Store gulrøtter, revet
4 Fedd hvitløk, finhakket
1 Boks grønne linser
2-3 SS Olivenolje
2 SS Garam Masala
1 ts Koriander (toppet)
1 SS Svart pepper
3/4 SS (Chilli Explosion fra Santa Maria hvis du vil ha en skikkelig spicy gryte)
1,5-2 dl Vann
1 Buljongterning (grønnsak)

Instrukser:

1. Ha litt olivenolje i en wok-panne. Tilsett hvitløk, løk og champignon, og rør rundt til løken er gyllen. Krydre til med halvparten av krydderet.

2. Hell oppi vann, putt oppi buljongterning og resten av krydderet og la koke i 2 min.

3. Tøm boksen med linser(etter å ha fjernet væsken fra boksen) oppi, sammen med revet gulrot. La koke i 5 minutter under omrøring. Smak til med ekstra krydder, hvis det trengs.

4. Ferdig! :) Server gjerne med baguetter, rundstykker, eller nan-brød.

All ære til de flinke folkene i Sub Caféen som inspirerte til denne oppskriften!

(Skal se om jeg får tatt noen bilder neste gang jeg lager den)

Tilbake. På en måte.

Ting står litt stille her for tiden, gjør det ikke? Det virker som om skrivelysten trenger seg sterkt på hver gang følelsene havner i grøfta, og der havnet jeg igjen i dag. Frykt for fremtiden, depresjoner om fortiden, slikt er god bensin på bloggbålet. Ikke det at de neste postene kommer til å være negativt ladet, tvert imot, men motivasjonen til å skrive har ikke vært der før nå, og jeg skal bruke det for alt det er verdt.

I likhet med en tidligere post jeg skrev, der jeg tvang meg selv til å finne på noe spennende minst en gang i uka, skal jeg skrive hva de neste postene kommer til å handle om, så de faktisk kommer hit. Et slags press på å levere.

Det har vært konserter, menighetsbesøk for første gang siden i sommer, en overgang til vegansime igjen, meditasjon, og mer inspirasjon fra Gud. For eksempel, så skal jeg nyte Efeserbrevet, slik som jeg gjorde med Apostlenes Gjerninger, og se hva Gud vil vise meg der. Jeg vet ikke hva det er enda, fordi jeg vil lese ferdig Apg. først, men jeg vet at det er noe, siden jeg ble vist det tidligere denne uka. Spennende ting har skjedd i forbindelse med meditasjon, og hvordan det påvirker hele kroppen og sinnet, så det kommer nok noe om det også. Pluss noen vegan/vegetar-oppskrifter, ettersom jeg prøver ut nye ting.

Det blir spennende for meg selv, for denne bloggen er terapi og helbredelse. Et utløp for følelser og tanker, og kanskje en strukturering av alt det rotet de utgjør, siden det skal være mulig for andre å lese dette.

Prosjektet: Første dag - Konsert

Etter å ha jobbet denne lørdagen, fikk jeg for meg(intuisjonen min sa) at jeg skulle til Blå i Oslo, for å se på en konsert/klubb jeg egentlig ikke ville se på i det hele tatt. Men da jeg kom hjem fra jobb, hadde jeg bare lyst til å låse meg inne, spise potetgull og se på konsertopptak. Angsten prøvde å ta overhånd igjen, og klarte det nesten, men jeg tvang meg etterhvert ut av døra rundt åtte-tiden. Det ble en lang reise, for jeg husket ikke hvor Blå lå, men jeg så litt av hvor fint Oslo egentlig er.

Ved Ederkoppen Teater ble jeg nesten nedkjørt av en lystig pønkergjeng og en rullestol. Rotet meg videre derfra til Hotel Cæsar, og så mot Grensen. Klarte omsider å komme meg til Møllergata via dystre stilasbekledde gater, og gikk videre til jeg fant Hausmania. Nede i gata sto et par som snakket med hverandre i mørket, jeg spurte hvor Blå var, og det viste seg at jeg hadde kommet frem. Gikk inn i bakgården mot elva, men døra var stengt, så jeg lurte på hva jeg skulle hit for. Litt skuffet fulgte jeg Akerselva inn mot sentrum igjen, passerte en skulptur i form av en blanding av and og penis, noen ekte ender, og endte opp ved Søndre Gate. Veldig romantisk sted med en restaurant, og lys som strålte ut mot elva. Nå lurte jeg enda mer på hvorfor jeg skulle til Oslo denne dagen, så jeg dro frem telefonen og søkte på konserter, og den første på lista føltes "riktig".

Turen gikk mot Revolver, men fortsatte videre, for jeg så ikke tegn til noen konsert. "Det er ikke så farlig, jeg stikker på Elm", tenkte hodet, men noe inni meg sa stopp. Jeg snudde, spurte folka utenfor og gikk inn i bakgården hvor det sto noen og røyket. Veien gikk videre ned en trapp, en hundrelapp mindre i lomma, og inn i et trangt og intimt lokale. Etter en stund kom det første bandet på, et italiensk punk/rock-band, Gods of Gamble. Det. Var. Rått! De var utrolig dyktige, og det minnet veldig om et mye hardere Social Distortion. Veldig morsomt var det også, da de takket og bukket med et stort glis, mens de sa "Gracie!", etter å ha sett så sinte ut på scena. Neste band ut, Dirt Inc, var ikke like fullt så bra, men de hadde en karismatisk og dyktig vokalist. Siste bandet, Pornofilm, var åpenbart laget kun for å provosere og jeg gadd ikke å høre ferdig på et band som i hver eneste sang kun tok for seg at "mannen bestemmer" og at kvinner skal tilrette seg det, selv om det kanskje bare var "humor".

Jeg ville innom Elm før det blir lagt ned, men kom til slutten av en death metal-konsert. De growlet selvfølgelig, som seg hør og bør i et sådant band. Etter mange år med metal bak ørene, så klarer jeg å høre hva band skriker om, men dette var av den typen som hørtes ut som en sint elg fanget i en vaskemaskin. Etter en stund fant jeg ut at dette ikke var "riktig" for meg, og tok toget hjem.

Første dag i prosjektet var spennende. Det var veldig god stemning på konserten, verdt hele turen, og det var spennende å se litt mer av Oslo enn hovedgata. Andre dag var ikke fullt så vellykket. Jeg skulle ha sparket meg ut døra i dag også, men det endte opp med at jeg ble hjemme, en lærepenge til neste gang. Og jeg må huske på å ta med fotoapparat neste gang!

Prosjekt: En forandring i uka - Et rikere og mer spennende liv

Klokka er 06:25 idet jeg begynner å skrive dette her, med mangel på søvn. Ting har surret rundt i hodet igjen, og da hører det selvfølgelig hjemme her i Kråkeheimen. Jeg har tenkt på at alt i livet mitt står dønn stille, og denne uka har flydd forbi, uten at noe har skjedd. Våkne opp, dusje, medisiner, stresse til jobb, jobbe, dra hjem, sliten, surfe på nettet, sove, og repeter ad nauseum. Dette er jo selvfølgelig forståelig, i og med at jeg helst ikke vil stå opp i det hele tatt for tiden, eller i det hele tatt åpne øynene.

Midt på natta mens jeg så på youtube-filmer om NOAH og Siri Martinsen (fantastisk dame!), ble jeg dritlei alt, og så at hver eneste dag var det samme kjedelige monotone livet med de samme rutinene om og om igjen. Der vil jeg ikke være! "Everyday is exactly the same", starten på refrenget fra sangen med samme navn dukket opp i hodet mitt, kanskje fra Gud, kanskje fra underbevisstheten, jeg vet ikke, men noen sa ifra. Om 60 år (hvis jeg er heldig) så vil jeg kunne si at jeg har levd et rikt og spennende liv, eller i det hele tatt, sagt at jeg har kunnet nyte livet.

Så her starter et nytt prosjekt i livet mitt: Å gjøre noe spennende minst én dag hver eneste uke.
Hva som er "spennende" er veldig vagt på nåværende tidspunkt, men jeg har noen tanker om det. Det kan være så uskyldig som å gå på café og tegne mennesker, eller noe mer ekstremt som å prøve ut suspension. Kanskje noe midt på treet, som å reise til Stockholm for en dag, bare for å ha vært der. Først ut blir mest sannsynligvis et prosjekt som har vært nærmest stillestående i flere måneder. Noen av dere vet hva det er, men jeg velger å holde det hemmelig på nåværende tidspunkt frem til det er fullført. Reisen skal ihvertfall dokumenteres på denne bloggen (ja, selv de kjedeligste tingene).

Jeg gleder meg! Det blir utrolig spennende, for det brenner så veldig sterkt på innsiden av hele sjelen min. Dette er noe jeg har hatt lyst til å gjøre lenge, det å være 100% meg selv uten å holde noe tilbake. Det å tøre å gjøre noe ut av livet, å være litt gal(ere), drite fullstendig i angst og depresjon og bare hoppe uti det jeg brenner for. Hjelpe mennesker, bli flinkere til å tegne, rope ut for dyrene, reise rundt omkring, spille gitar på gata, sitte ned med en fullstendig fremmed, bestemme meg for en tattovering(eller ikke), ta en silly-walk gjennom hele Karl Johans gate. Det er så mye jeg vil, og det begynner NÅ!

Jeg håper at andre blir oppmuntret til å gjøre det samme. Bryt ut av det vanemønsteret dere har, ta et steg tilbake og se på dere selv, smil, le og LEV!

Her er "Every day is exactly the same", sangen som dukket opp i hodet, av Nine Inch Nails:

Apostlenes Gjerninger og helbredelse

Det har vært lenge siden jeg har åpnet bibelen for å lese den, men et par dager før jeg falt i depresjon, fikk jeg for meg at jeg skulle åpne den igjen. Og ikke nok med det, men lese igjennom hele Apostlenes gjerninger, uten å henge meg opp i "skriftsteder". Jeg skal ærlig talt innrømme at jeg ikke har lest den ferdig enda, men det er en ting som tok skikkelig hardt tak i meg med en gang: helbredelse.

Uten å peke finger på hvilke menigheter jeg har besøkt, har det vært så stort fokus på å be og be og be, mens tårene renner, eller å skrike og dytte personen langt ned i gulvet, alt i Jesu navn (sistnevnte har jeg bare sett en gang, og ikke her til lands). Det virker som et slags TV-show(Who can be the Holiest), eller en parodi på hva som egentlig skjedde i hans tid her på jorden og i de første menighetene. Jeg skriver ikke i sinne, for jeg skjønner hvor lettpåvirkelige vi mennesker er, og at de ofte ser opp til overhodet i menigheten som det eneste sanne og riktige.

Det var riktignok andre tider og Peter og gjengen var ganske frimodige av seg, men ikke gale (selv om det kanskje er relativt). De var de første kristne med Den Hellige Ånd, som Jesus ga løfte om: "Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende." (Apg. 1,8). Noen mener at man må be om Den Hellige Ånd, personlig mener jeg at den kommer når man tar imot Jesus og frelsen (Apg. 10,44-48 blant annet), men jeg vil ikke gå dypere inn på det her, for selve poenget er at vi som lever i dag har akkurat de samme forutsetningene til å oppleve det de første kristne gjorde (forhåpentligvis uten for mye forfølgelse her i Norge).

Den første historien jeg vil inn på er om en lam mann, og jeg vil ta med hele her siden den gjorde så stort inntrykk på meg og åpnet øynene mine (du kan lese det i tykk skrift, hvis du ikke gidder å lese alt):
"Peter og Johannes gikk sammen opp til tempelet ved bønnens time, den niende timen. Og det ble båret frem en mann som hadde vært lam fra mors liv av. Denne mannen la de hver dag ved den tempelporten som kalles Den fagre, for at han skulle be(tigge) om barmhjertighetsgaver fra dem som gikk inn i tempelet. Da han så at Peter og Johannes skulle til å gå inn i tempelet, bad han om en barmhjertighetsgave. Og sammen med Johannes festet Peter blikket sitt på ham og sa: "Se på oss!" Så stirret han oppmerksomt på dem og ventet å få noe av dem. Da sa Peter: "Sølv og gull har jeg ikke, men det jeg har, gir jeg deg: I Jesu Kristi, Nasasreerens navn, stå opp og gå!" Og han tok ham i den høyre hånden og løftet ham opp, og straks fikk han styrke i føttene og anklene sine. Så sprang han opp, han stod, og så gikk han inn i templet sammen med dem. Og han gikk, sprang og priste Gud."(Apg. 3,1-8)

Husk at dette var kristne, akkurat som oss i dag, fylt med Den Hellige Ånd, så hvorfor må vi da gjøre det til store kompliserte "ritualer" for at folk skal bli friske? Det har aldri hjulpet meg de utallige gangene folk skulle legge hendene på meg og tale i tunger, selv hvor mye godt de mente med det. For å være ærlig så føles det litt overdrevent at tjue stykker skal tafse på meg mens de snakker et språk jeg ikke forstår, eller lire av seg lange remser med "O' Gud i det Høyeste". Bare se hvor enkelt Peter gjorde det: "I Jesu Kristi, Nasareerens navn, stå opp og gå".

Her kommer en historie til, som jeg legger til fordi Peter rett og slett var så utrolig kul:
"Det skjedde da Peter var på reise overalt i landet, at han også kom ned til de hellige som bodde i Lydda. Der fant han en mann som hette Æneas, som hadde vært sengeliggende i åtte år. Han var lam. Og Peter sa til ham: "Æneas, Jesus Kristus helbreder deg. Stå opp og re sengen din!" Da sto han opp med det samme. Og alle som bodde i Lydda og Saron, så ham, og de vendte seg til Herren." (Apg. 9,32-35)

Det som kommer veldig tydelig frem er at han var fullstendig klar over at det ikke var han selv som helbredet disse personene, men Han som lever igjennom ham. Den uendelige kraften vi ikke maner frem som trolldom av oss selv, men som kommer gjennom så få enkle ord, fordi det er Han som helbreder, ikke vi.

Jeg visste at jeg skulle dele dette med en spesiell person helt siden jeg begynte å lese i boka, men dette har åpnet min egne øyne også. Det fjernet litt av avsmaken ved ordet helbredelse jeg har fått over alle årene jeg har blitt servert rutiner, ritualer og bøker som ikke ga meg noen ting. For nå vil jeg være som Peter og kunne si rett ut: "Du Fredrik, Jesus helbreder deg. Stå opp og pakk sammen rullestolen din!".

A pale look in his face

Dette er en sangtekst fra en blogg jeg ikke brukte mer, og tenkte jeg kunne putte den opp her. Kanskje dukker den opp senere i en ferdig sang. Kanskje ikke.

A pale look in his face
Death staring right back at me
This breath, cold as ice
A trail of tears

Where will you go?
Where can you hide?

Shaking loose of the grasp
Fleeing, but nowhere to hide
Then suddenly crashing into
the same mirror and watching

the things done, long gone
Stuck in this circle
with no means to escape
Alone with his fears

Where will you go?
Where can you hide?

Dag #4

Lå der en stund i mitt eget svarte, tunge teppe. Tankekjøret begynte igjen, og jeg skulle på jobb denne dagen. Det begynte å bli dårlig med tid. Halv elleve, kvart på elleve. Fem på. Ti over. Da slo det inn i meg som en spikerpistol. Jeg tvang meg opp av senga, som skutt ut av en katapult. Og sa til meg selv: "Fight, fight, fight!", og det svarte ble lyseggrått.
Det høres kanskje helt sykt ut, men det hjalp meg å komme på jobb. "Fight!", sier ikke så mye i seg selv her, men det er tatt ut ifra en fantastisk sang av The Cure, som er en del av min helberedelse akkurat nå.

Et utdrag fra en lang drøm

Han gikk mellom togskinnene og gledet seg. Smilte varmt og humret for seg selv.
Alt strålte i et tåkete slør, og alle var glade og lykkelige, uten bekymring.
"Ser du hva jeg ser?"
"Ja! Han er her, akkurat som vi husker han, før han dro hjem."
Vi smilte til hverandre, overlykkelige, med gledestårer i øynene.
Beveget blikket tilbake hvor han sto, men nå lå gulblek og stille ved dørterskelen.
Den sterke utstrålingen forsvant på et øyeblikk. Reist hjem igjen.
Magen knytet seg sammen, til minner om plastkjeve, tomt beger og vond stillhet.
Du var visst ikke så lenge på besøk, men du fylte og varmet hjertet mitt før jeg våknet.

Eneste jeg husker fra alle drømmen jeg hadde denne natten, og angrer på at jeg ikke skrev det ned, for det handlet om mange ting som har skjedd i det siste.