Blomst

Stirrende inn i blankt skiftende lys. Venter, men uroen bare stiger som et isfjell ut av et eggeglass. Hvor er du? Hjelp meg å forstå det mørket, med nåler som borer seg inn i kjernen av den vakre blomsten, og sprøyter beksvart blekk.

Vis meg hva som bygges opp og hva som rives ned, som gjør at du ser et hvitt ark oversølt med kaffe, til neste dag, hvor det blir et dikt som løfter deg opp, for å så bli dynket i eddik igjen morgenen etter.

Hvis du setter døren på gløtt, kanskje jeg kan snike inn uten at du merker det. Være med å plante en hage, selv om jeg ikke holder frøene?

Tannhjulene gnisser mot hverandre, jeg fumler i blinde etter oljen.

Monotone exhaustion

Why do you keep staring so expectantly, when your senses are failing you,?
The windows are fogged and grimy, withholding its contents.
No need to lock the door, it won't open anyway.

Is that smoke you see, oozing out of the cracks? Where is the fire?!
Why don't the spiders nesting up in the darkness care, where they keep tangling up their endless webs?
Why are the crows pecking vigorously, trying to breach the tin roof?

Shaking, threatening to fall apart, I start painting in red, in the naive hope it will blind the passers by; oblivious to what they all know.
Know that the foundation is crumbling, and their soft breath is slamming against the frail walls like a storm.

Why do you keep staring in the ditch, when the road is right next to it? Keep walking, no one is home.