Stirrende inn i blankt skiftende lys. Venter, men uroen bare stiger som et isfjell ut av et eggeglass. Hvor er du? Hjelp meg å forstå det mørket, med nåler som borer seg inn i kjernen av den vakre blomsten, og sprøyter beksvart blekk.
Vis meg hva som bygges opp og hva som rives ned, som gjør at du ser et hvitt ark oversølt med kaffe, til neste dag, hvor det blir et dikt som løfter deg opp, for å så bli dynket i eddik igjen morgenen etter.
Hvis du setter døren på gløtt, kanskje jeg kan snike inn uten at du merker det. Være med å plante en hage, selv om jeg ikke holder frøene?
Tannhjulene gnisser mot hverandre, jeg fumler i blinde etter oljen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar