Eventyret om lammet som ikke sov så godt

 
Det var en gang et lam som levde et fredelig liv i en enorm hage, fylt av frukter og bær av alle slag, nok til å fylle et hav. Alle slags dyr og mennesker levde med hverandre. Hun la seg ned i skyggen av et tre, og falt så i en dyp søvn.

I denne drømmen var hun en stor og rakrygget elg, som spilte sjakk med en mann. Plutselig begynte det å falle snø fra himmelen, noe som var et ukjent syn da. Kan du huske den første gangen du så snø? Hele hagen ble dekket av et hvitt slør og alle plantene forsvant. Det tok ingen ende, og alle skapningene begynte å bli sultne. Løver spiste antiloper og ugler spiste mus. Så kom mannen, blodig rundt munnen, bærende på en gris. "Hva har du gjort?" spurte hun. "Jeg var så sulten, og styrken hadde forlatt kroppen min. Jeg er lei for det, men vi skal bare ta liv i respekt, og aldri mer enn det vi trenger."

Verdenen forsvant i full fart fremover, hvor snøen hadde smeltet til innsjøer, og plantene grodde igjen på få sekunder. Lammet, nå i skikkelsen som en spurv, landet på et lavt torvtak. Nedenfor, i en frodig åker, satt en annen mann og slipte en lang kniv.
Så godt det marerittet er over, tenkte spurven. Så reiste mannen seg, og gikk inn i huset spurven satt på. Nysgjerrig som hun var, fløy hun inn og satte seg på en takbjelke. Ei ku lå og stirret nysgjerrig på den blanke redskapen, mens den stadig kom nærmere. Mannen så litt vemodig på henne, mens han klappet henne forsiktig. Om kua kunne føle det kalde stålet før alt ble varmt, visste ikke spurven. Men i løpet av noen sekunder lå kua stille. "Hva har du gjort?", spurte spurven. Mannen så opp og sa, "Vi har en stor familie, og kornet selger vi til bakeren. Men vi var fortsatt glad i den kjære kua vår, så vi lot henne få leve et fullt og rikt liv i frihet."

Tiden gikk enda fortere igjen, bygget råtnet opp, ble dekket av gress, forskjellige menneskeskapte maskiner som løftet ting hit og dit. Gittere og mur dekket til alt. Et kunstig lys fylte hele rommet, sammen med stanken av død. Lammet var nå innesperret i en trang bås. Vanskelig å puste fordi mange sauer dultet borti henne rundt omkring. Der sto en mann igjen, denne gang med støvler og et tomt blikk. Flokken beveget seg fremover, mot skrik og frykt. En sau kom svevende over hodet på lammet, tett etterfulgt av en annen. Men de var da fryktelig stumme. Da så hun at de var sprettet opp og tomme på innsiden. "Hva har dere gjort?", ropte lammet til mannen. Mannen dyttet sauene videre. Hørte han oss ikke? Ingen kan vel behandle oss slik, tenkte lammet og ropte igjen. Ingenting. Så forsvant mannen ut av syne, og det ble færre sauer foran. Slutten av køen. Det som ventet var et stort rom, som antageligvis hadde vært hvitt en gang, men nå brunt, grønt, og rødt overalt. En mann i hvit drakt dro sauene unna, og fikk de til å roe seg ned med en gang. Ja, han så jammen ut som en snømann der han sto, med syltetøy oppover armene, Så var det lammet sin tur. "Hei! Hva er det dere gjør?", spurte lammet. Ingen svar nå heller. Hun så seg rundt og så en elv av ketchup komme fra haugen av søsknene sine. Du kan tenke deg at hun ble overrasket da hun forstod at det var blod. Så kjente hun noe hardt mot hodet. Pang! Det ble mørkt.

Lammet våknet igjen, og så utover enga. Ulvene lekte sammen med de andre lammene, og hun innså at det bare var en vond drøm.

Og snipp, snapp, snute, så fikk vi pinnekjøtt i år også.